De internasjonale menneskerettighetene så dagens lys i FN i 1948, da Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt. Det var først da man fikk rettigheter som gjelder alle mennesker i verden. Men menneskerettighetenes historie er mye eldre.

Menneskerettighetene er et resultat av enkeltmenneskers og gruppers kamp opp gjennom historien for å skape bedre livssvilkår for seg selv og sine medmennesker. Mennesker har stått på barrikadene og kjempet mot makthaveres vilkårlige og dårlige behandling. Urettferdighet har ligget til grunn for mange folkelige opprør og revolusjoner opp gjennom tidene. For mennesker har ikke villet godta at de som har makten ikke har behandlet dem på en anstendig måte. Og sakte, men sikkert har menneskene bedret sine rettigheter. Ofte har det ligget til grunn et syn om at vi alle i utgangspunktet er ganske like og at vi alle deler de samme menneskelige behov.

I dette historiske tilbakeblikket har vi valgt å starte i antikken der filosofene hadde et menneskesyn som hevdet at alle har fornuft og samvittighet. Derfor burde det også finnes "naturlige lover" som skulle gjelde for alle. Deretter går vi via middelalderens lagdelte samfunnssystem med lite fokus på individet, til renessansen der enkeltmennesket ble satt i sentrum i kunst, litteratur og filosofi. På 1700 tallet ble menneskerettigheter formulert i skriftlige dokumenter i England, Frankrike og Amerika. I disse statene forpliktet myndighetene seg til å gi innbyggerne visse menneskerettigheter. Andre stater fulgte etter og etter hvert fikk mange land menneskerettigheter i sine lover. Men enda var ikke rettighetene universelle, det vil si at de gjaldt for alle mennesker over hele verden. For å forstå denne utviklingen må vi til den andre verdenskrig og etableringen av den verdensomspennende organisasjonen FN. Siden 1948 har det utviklet seg et verdensomspennende menneskerettighetssystem.

Tilbake - Test deg selv - Neste